Tilbake

Isbjørnpappaen (Katja Brita Lindeberg)

Som menneske har vi alle et dypt iboende ønske om å høre til. Likevel lykkes ikke alle med å være en del av fellesskapet. Hvorfor kan nære relasjoner være så smertefulle, når det å få dem til er det viktigste vi gjør? Hvordan kan vi være sammen med andre uten å miste oss selv? 

Lindeberg tar i forestillingen Isbjørnpappaen tak i sin egen ensomhet i møte med faren sin, teaterarbeider og teaterviter Ørjan Wiklund. En far som hele livet sitt har vært vært opptatt av og skrevet om samhandling i teateret, hvordan man møter mennesker fult og helt. Paradokset er at faren aldri har hatt nære venner. Forestillingen tar tak i eksistensielle spørsmål knyttet til ensomhet og tilhørighet.

”Jeg elsker deg pappa,” sier jeg.

Han ler. ”Det der forstår jeg ikke!” svarer han.

”Bare for den du er!”

”Katja, jeg tror sånn helt ærlig at jeg aldri har forstått at noen har elsket meg. Hele livet mitt.” 

Isbjørnen er et av verdens farligste, mest kompromissløse og kanskje sårbareste dyr. Den bor mutters alene ute i isødet. Mennesker er flokkdyr. Kanskje er det mulig for oss å leve alene, men det er jo sammen med andre vi blir til. Forsvinner sammenhengen og eksistensgrunnlaget, så dør vi.

Så hva gjør man når pappa er som en isbjørn? Når man som voksen oppdager at man er på god vei inn i hans fotspor? Isbjørnpappaer er de største og vakreste, men de er også livsfarlige – isbjørnhannen kan spise barna sine.  

Lindebergs forestilling er en kjærlighetserklæring til isbjørnpappaer, men også et oppgjør med et av menneskers største redsel: Å bli isolert og fratatt muligheten til kjærlighet og tilhørighet sammen med andre. Dramatikeren undersøker ensomhet i et øde landskap, hvor det nærmeste er det mest krevende, et sted du må reise til for å finne svar på spørsmål som må løses for å kunne frigjøre seg. En dypt personlig historie om et far-datter-forhold, som samtidig berører det vi alle står overfor som mennesker: 

Vi står i en rekke av de som kom før oss, likevel er vi alene. Hvordan kan – og skal – vi forstå oss selv i lys av det vi har fått med oss?

Er det tabu å snakke om ensomheten? Kan det å si at man er ensom være som å innrømme at man er upopulær og har mislyktes med nære relasjoner? Hvordan innrømme for seg selv og andre at man føler seg ensom? Ja, for i møte med den ensomme kan mange rygge tilbake. De er redd det er smittsomt.

Målgruppe: Forestilling er laget både for voksne så vel som ungdom fra 16 år og oppover – alle som har foreldre. Forestillingen berører brytningen mellom å være ung og gammel. Hvordan kan og skal vi forstå oss selv i lys av det vi har fått med oss fra foreldrene våre?


Om utøvere og produsenter

  • Arrangert av: Trøndelag
  • Kunstnere/grupper: Katja Brita Lindeberg

Om kunstner / utøver / gruppe

Katja Brita Lindeberg er kunstnerisk leder for Katja Brita Lindeberg Produksjoner. Hun jobber både som manusforfatter, regissør og skuespiller. Hun studerte hos den kanadiske klovnepedagogen Sue Morrison før hun tok sin mastergrad i fysisk komedie ved Stockholm Dramatiska högskola i 2011. Etter det har hun produsert en rekke forestillinger i Norge, forestillinger som blant annet har turnert i Den kulturelle skolesekken. 

Lindeberg søker gjennom prosjektene sine å utfordre samfunnskonstruksjoner og normer gjennom et lekent scenespråk i skjæringspunktet mellom alvor og humor. Forestillingene hennes er ofte svært interaktive, med et direkte samspillet mellom publikum og skuespiller på scenen. De siste årene har Lindeberg beveget seg bort fra en eksplisitt klovneform mot et scenekunstspråk med utgangspunktet det ikke-fiksjonelle, der grensen mellom fiksjonen og virkeligheten er overlappende. Lindeberg er tildelt Statens kunstnerstipend for perioden 2013 – 2015 og 2018 – 2019, og var i 2016 Fylkeskunstner i Sør-Trøndelag fylke.

Publikumskommentarer