Tilbake
Katja Lindeberg Produksjoner

Om bare lyseblå kunne bli superhelt (Katja Brita Lindeberg Produksjoner)

Tenk om man kunne være en superhelt i en superheltverden i en annen himmelgalakse. Man var uovervinnelig. Ingen kunne gjøre deg noe vondt.

I ”Om bare Lyseblå kunne bli superhelt” møter du Lyseblå. Han er redd, men det er det ingen som vet. I skolegården står han ofte alene. Han får ikke være med når de andre guttene spiller fotball, fordi han er for dårlig. Han får heller være med når de leker superhelter, for Lyseblå liker jo bamser og gråter bestandig. Noen ganger ødelegger han for de andre barna når de leker. Så bråker han i timene og plager de som er pingler. Det er bedre enn å bli mobba selv. Lærerne tørr han ikke snakke med, og mamma og pappa blir så lei seg. Innerst inne drømmer Lyseblå om å være en superhelt slik at lærerne og de andre ungene skal se at han også får til noe og ikke bare er en pyse og en liten dott i universet. En superhelt gir aldri opp!


Katja Brita Lindeberg retter blikket mot forventningene vi møter små gutter med, i alt dets superheltfokus og idrettsstjernedyrking. Hva er spillereglene, og hva skjer med dem som ikke klarer å spille med? Hva er det som gjør at noen faller utenom? Hva er det som gjør at klovnen Lyseblå, mislykkes i å være gutt?

OM PROSJEKTET:

I ”Om bare Lyseblå kunne bli superhelt” var en av målsetningene våre å skape en alternativ rollemodell for målguppa vår - en Lyseblåhelt som ikke var som heltene eller rollene barna ofte blir presentert for i den kommersielle barnekulturen. Uten å avvise den, men gjennom å forholde oss og bruke referanser, skapte vi en verden barna kunne kjenne seg igjen i, men fylte den med eget innhold. Lyseblå prøver å leve opp til noe han ikke er, en gutterolle han forventes spille. Han er først og fremst et barn som opplever verden gjennom sitt blikk, der lek og virkelighet smelter sammen. Det, sammen med samspillet mellom Lyseblå og tilskuerne, oppleves som prosjektets styrke.

Tematisk kretser prosjektet rundt en utforskning av gutterollen. Jeg opplever at idealene og rollene gutter blir presentert for er ganske snevre, på tross av et samfunnet som blir mer og mer bevisst kjønnsroller. Jeg ble kjent med en annen kunstner i Trondheim i perioden jeg jobbet med prosjektet, Linnea Johansson. Hun fikk oppmerksomhet når hun tegnet superhelter i hverdagssituasjoner, Spiderman som sitter på do, Hulken som handlet, Batman som baker boller. Ideene kom etter at sønnen hennes hadde kommet hjem og fortalte at han ikke ville gråte, fordi Spiderman aldri gråter. Dette sammenfalt også med en historie fra Okstad barneskole der en gruppe barn fikk i oppgave å dramatisere en historie om en bamse. Historien skulle handle om en bamse som ble borte som tilslutt ble funnet. En av guttene i gruppa fikk spille gutten som hadde mista bamsen sin. Da gruppa viste dramatiseringa til de andre i klassen sin, turte han ikke. Istedenfor å gå å legge seg sammen med bamsen som de hadde avtalt, slengte han bamsen i ”senga” og sa ”jævla bamse”.

Jeg tror at barn helt fra de er små leter etter å skape og definere sin egen kjønnsidentitet. Barn lærer at det å  være gutt er noe som står i motsetning til det å være jente. Fordi kjønnsrollen er noe man hele tiden må leve opp til, tvinges barna til å forhandle med omgivelsene sine og bevise for de rundt en at man er gutt nok. Det vil si å ta avstand fra det som defineres som ”jentete”. Hvis jenter tillates å vise følelser, må gutter gjøre det motsatte.  Vi gir gutter signaler om at det er viktig å prestere fysisk, være flink i fotball og være morsom og kul. Rollespekteret er begrensa og får man ikke til å være ”guttete”, er det lett å havne utenfor. I vår forestillinger er Lyseblå både dårlig i fotball, følsom, han gråter lett og er veldig glad i bamsene sine. Det blir han mobba for. I forskning rundt tematikken og i samtaler med barn og voksne jeg har hatt finner jeg den samme problemstillinga. Hvordan skape et rom der gutter får vise sårbarhet og et større spekter av følelser? Kan rollemodellene deres både få være superhelter og sårbare samtidig?

Når Lyseblå entrer scenen er Lyseblå usikker og redd, det er ingen på skolen som liker han og han mobbes fordi han er pysete. Han prøver å skjule så gått han kan alle bamsene han har med. Dilemmaet hans er hvordan han kan være seg selv, samtidig som han prøver og være sånn som han tror at alle andre vil at han skal være. Han bestemmer seg for å bli superhelt. Ungene i publikum ler av han fordi han ikke får det til, og vi skaper dermed også en reel mobbesituasjon i forestillingssituasjonen, der Lyseblå også føler at ungene er i mot han.

Men ungene føler også stor empati for Lyseblå. Barna forstår at Lyseblå har det vondt og vil hjelpe han. Lyseblå ødelegger bamsene sine som han blir mobba for, og barna i publikum responderer ofte: NEI! Det er når Lyseblå sammen med ungene tørr å være glad i bamsene at han kan stå opp for seg selv. Han slutter å gjemme de bort og tørr å si at de er hans. Når en av ungene i publikum kommer opp på scenen på slutten og reparerer bamsene sammen med Lyseblå ligger løsningen i det møte. Han får venner og lar barna hjelpe han. Samspillet er i så måte helt avgjørende i forestillingen. Historien er enkel og skal være det, slik at samspillet blir det som bærer forestillingen framover.

Et av målene for prosjektet var at både gutter og jenter skulle kjenne seg igjen og identifisere seg med Lyseblå og historien. I mange av prosjektene mine jobber jeg nettopp med det å sprenger stereotyper og roller for å komme bakenfor. Ensomhet, det å stå utenfor, søken etter hvem man er, er tema begge kjønn kan kjenne seg igjen i og slik mener jeg at det kjønnskategoriserte blå universet nettopp blir det motsatte. Samtidig har nok de aller sterkeste tilbakemeldingene vi har fått, kommet fra gutter. For meg er det en bekreftelse på at denne forestillingen trengs og at vi må løfte fram problemstillinger knytta til gutterollen.

”Ville bare si at sønnen min var så grepet av og syns forestillingen om Lyseblå var så "veldig alvorlig og trist og viktig" og kunne fortelle at kameraten hans gråt og det gjorde flere også / den har virkelig gjort inntrykk og det kommer i drypp hele tiden nå og vi har hatt mange fine små samtaler, som er "alvorlige og viktige" takk!”

Mamma til gutt som var å så en av skoleforestillingene som ble visst i samarbeid med DKS Trondheim, november 2015.

“Katja Brita Lindeberg presenterer med oppsettinga «Om berre Lyseblå kunne bli superhelt» ein nydeleg og sjarmerande studie i eit barnesinn, tatt så på kornet at alle i salen, uakta alder, kjenner seg att.

Eg skal ikkje røpe kva som skjer, men korleis Lindeberg med ein dramaturgisk genistrek greier å ta dramatikken ned att gjennom mellom anna dyktig interaktivt spel av Tutturen, er ikkje anna enn imponerande.”

Klassekampen november 2015

"(..) jeg var veldig glad liksom for at jeg fikk se på den forestillingen. For den forestillingen kommer til å gjøre sånn at det liksom er mindre som mobber i hele verden. Det håper jeg i hvert fall. Forestillinga var fin og så ble jeg veldig glad når han liksom turte å vise "jeg er meg og sånn er det bare". Det var helt på slutten. Og så ble jeg veldig glad når han liksom … vi hjalp ham … eller … jeg ble så veldig glad når vi greide å få ham til å hoppe sånn høyt! (..)"

Refleksjon fra elev

"DET HAR VÆRT HELT FANTASTISK å vise forestillingen til SFO i Asker - både barna, foreldre, de ansatte (både i huset og SFO) har vært overbegeistret. Jeg mener fremdeles (etter å ha sett den 7 ganger til sammen) at det er en av de beste forestillingene jeg har sett for barn. - Så klok om et så vanskelig tema: god tekst, fine regigrep og Dagfinn er jo veldig, veldig fink." Mari Haugen, Asker kulturhus

Forestillingen har per dagsdato blitt vist 208 ganger for rundt 16300 publikummere.

Lærerveiledning

Om superheltereferanser

"Om bare Lyseblå kunne bli superhelt" vil bli en annerledes heltehistorie fortalt gjennom en klovn som heter Lyseblå. Vi vil vri og vende på superheltereferanser, kjønnsstereotyper og ideal for å lage vår egen heltehistorie.

Målgruppa for forestillingen er barn fra 6 - 9 år.

Hva vil det si å være gutt i dag? Kan det være problematisk på noen måte? Hvilke spilleregler finnes? Hva skjer når en klovn mislykkes i å være "gutt"? I forestillingen ønsker vi å undersøke de mekanismene som gjør at noen barn faller utenfor og hvordan det er å være de barna. Lyseblå er en gutt som mobber, men som også blir mobbet selv. Han er sint, vanskelig å ha med å gjøre og veldig usikker på seg selv. Hvordan blir de barna møtt?

Vi ønsker å:

  1. undersøke forventinger til gutter i småskolen gjennom å hente inspirasjon og referanser fra rollemodeller som actionhelter, pirater og fotballspillere. Målet er å lage vår egen superhelthistorie på klovnens premisser.
  2. skape en nyansert gutterolle som ungene kan kjenne seg igjen og som kan utvide handlingsrommet og forestillingene våre om det å være gutt.
  3. jobbe i samspill mellom barn og klovn for å skape en forestilling der interaksjon er avgjørende.

Om utøvere og produsenter

Norsk scenekunstbruk
  • Arrangert av: Trøndelag
  • Kunstnere/grupper: Katja Brita Lindeberg Produksjoner
  • Produsent: Ane Vennevold, ane.wennevold@gmail.com, tlf 99033687


  • I samarbeid med: Co-produsent: Teaterhuset Avant Garden
  • Idé/opplegg: Ide/konsept: Katja Brita Lindeberg
    Regi: Katja Brita Lindeberg
    På scenen: Sebastian Meyers
    Komponist: Martin Mulholland
    Lysdesign: Eirik Brenne Torsethaugen
    Kostymedesign: Thale Kvam Olsen
    Rekvisitter: Thale Kvam Olsen og Katja Brita Lindeberg
    Scenografi: Ørjan Wiklund, Eirik Brenne Torsethaugen og Katja Brita Lindeberg
    Produsent: Ane Wennervold
    Øye utenifra: Kjersti Haugen
    Co-produsent: Teaterhuset Avant Garden
    Prosjektet er støttet av:Spenn.no, Norsk kulturråd (Kunstløftet og fri scenekunst), Fond for lyd og bilde, Fond for utøvende kunstnere, Trondheim kommune, Trøndelag fylkeskommune, Fond for frilansere, Norsk skuespillersenter og Seanse

Om kunstner / utøver / gruppe

KATJA BRITA LINDEBERG er født og oppvokst i Trondheim der hun jobber som scenekunstner og skuespiller. Hun studerte hos den kanadiske klovnepedagogen Sue Morrison før hun tok sin mastergrad i fysisk komedie ved Stockholm Dramatiska högskola i 2011. Under studiene var hennes hovedprosjekt å se på klovnen i et kjønnsperspektiv.

Katja driver sitt eget scenekunstkompani, Katja Brita Lindeberg Produksjoner og har tidligere produsert forestillingene Klinsj(2011) og Julie + Romeo (2013) i co-produksjon med Teaterhuset Avant Garden og Om bare Rosa kunne trylle(2011) en samproduksjon med DKS Trondheim. Med disse prosjektene har Katja etablert seg som en av de ledende scenekunstnerne i Norge innenfor teaterklovn. Hun får også oppmerksomhet internasjonalt for sin moderne klovneform som blander klovnemetodikk,teater- og performanceelementer.

Katja søker gjennom prosjektene sine å utfordre samfunnskonstruksjoner og normer gjennom et lekent scenespråk i skjæringspunktet mellom latteren og alvoret. Forestillingene hennes er ofte svært interaktive, med et direkte samspillet mellom publikum og skuespiller på scenen. Katja ble tildelt Statens kunstnerstipend for perioden 2013 - 2015.

Katja jobber også som sykehusklovn ved St Olavs Hospital i Trondheim, som teaterpedagog og medvirker som skuespiller i andres scenekunstproduksjoner.

”Katja Brita Lindeberg representerer en ny generasjon scenekunstner med politisk, feministisk engasjement i en blanding av folkelighet og art-for-art´s-sake-estetikk. Hun har en sterk målrettet, men samtidig søkende holdning til mulighetene i det sjangeroverskridende i møte mellom klovnemetodikk, teater og performance art-elementer.”
Per Ananiassen, Teatersjef Teaterhuset Avant Garden

Katja har denne gangen regi på forestillingen.

SEBASTIAN MEYERS spiller Lyseblå i forestillingen Om bare Lyseblå kunne bli superhelt.

Publikumskommentarer